fredag 11. mai 2012

Lille diabetes


Æ heter diabetes - og æ e minste barnet i familien, født 3 april 2012

Det va 4 år fram til mæ.

Æ kjente ikke Celine før min ankomst, men det æ hører, ho va en go`jente. Aktiv og glad. Elsker å være ute, enten med akebrett eller spark i snøen eller i fjæra for å plukke skjell eller å leke på lekeplassan rundt i byen. Liker at dem leser for ho.  Liker å tegne og lage ting, små figurer, malerier, tegninger. Ho har vært en smart unge, interessert i å lære alfabet, telle, lese, skrive. Veldig opptatt av det. Og ho klarer å lese og skrive korte ord og setninger  allerede når æ fløtte inn i hennes kropp.

Leker og raser med sine søsken. Forguder storesøstran sine. Og dem ho. Litt oftere litt avvissanes mot brødran. " æ leker ikke med gutter" sier ho - men det e ikke hele tida, så dem raser nu innimellom og da henger latter`n løst i huset. Ho elsker å rase, hoppe i senga, leke gjømsel, osv...

Og Sara og venninnan fra barnehagen e veldig viktig for ho. Dem treffes ofte, leker og roter...og har det artig, både inne, og ute i dukkestua der dem kan søle med vann så mye dem vil:)
Ja ho smilte mye. Og skratta høyt. Ei hærlig lita jenta :)

Æ kom til ho da ho ble syk, men ingen visste at ho va syk, for ho va jo både glad og aktiv lenge. Så begynte ho å tisse ofte, drikke mye, og gikk ned i vekt....ho hadde feber som varte i flere dager. Ble raskt underernært med oppblåst mage, og ble veldig tynn og blek. Æ gjorde hennes blodssukker veldig høyt og ingen visste at det va æ som hadde flytta inn, og at æ allerede hadde bodd der en stund. Tenk at æ gjorde så ho ble så forvirra at ho ikke fant toalettet på natta - ho sprang i stua, skulle tisse på gulvet der - eller oppi badekaret den ene natta. Stakkars Celine, æ ville jo ikke gjøre ho så forvirra....

Ho husker ikke mye av sin egen diagnose, men æ gjør. Husker da dem fant mæ. Æ husker da ho tissa i koppen på legekontoret da ho va 4 år, og dem oppdaga ketoner. Dem fikk ikke dra fra helsesenteret mer, blodsukkeret viste "HI" og dem måtte med ambulansefly avgårde til sykehus. Da fant dem mæ, 3 april 2012.
Ho gråt ikke, va den blide lille jenta hele tia. Også på sykehuset, kor ho ble i en og en halv uke.Ho fikk Knerten og andre gaver som premie for at ho va så flink. Ikke et au og ikke en tåre, hverken når dem målte blodsukker eller ga insulin og tok blodprøver. Alle va så imponert av den tapre lille jenta!!! Ho va interessert i å lære om diabetes fra dag en på sykehuset, og så Jørgen filmen opptil flere ganger. Mamma og pappa måtte lese høyt i faktabøker om diabetes, også om type 2 diabetes. Når ho kom hjem kunne ho fortelle til venninna si om at ho har type 1 diabetes, og at type 2 diabetes får de store ungdomman og gamle.

I 4 år fikk ho oppleve å leve som frisk, uten å ta hensyn til målinger, insulindoser, måltider, høyt og lavt blodsukker. Livet hadde tatt en vending i familien. Æ fikk nok mye oppmerksomhet ja. Plutselig måtte dem som likte å sove lenge, opp tidlig for å gi insulin og mat. Følge noenlunde faste rutiner. Alt for at blodsukkeret skal være stabilt. Ja, det e mye jobb med mæ i hus. Og dem like mæ ikke så godt, det har æ skjønt - når dem må være våken på natta, og vekke lille Celine for å gi ho mat eller drikke når blodsukkeret e lavt. Dem passe på jenta si døgnet rundt, og sjekker at ho holde sæ mellom 4-10 som e akseptabelt blodsukkernivå når en har diabetes type 1.

Æ har hørt at dem har sagt at dem  håpe det "går sæ til" og at dem slipp å bekymre sæ for mye om mæ. At Celine skal være den glade og friske jenta ho har vært også før æ kom.

Og æ har tenkt å gjøre ho sterk, og enda mer tøff. Æ skal gjøre så ho lærer å sette pris på alt ho har. Og æ håper ho en dag ser at livet med mæ, slettes ikke va så ille - men at ho lærte sæ å styre mæ  - og ha full kontroll over mæ. Og at ho fortsatte å flire og være glad resten av livet! Og det tror æ alle andre også ønske :)



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar