2 måneder med diabetes i hus

Livet vårt har definitivt endra sæ og blitt påvirka av diagnosen. Det e diabetes som har fokus, vi tenke på den hele døgnet - og jobber for å få det så stabilt som det går an. Mange nedtura---når blodsukkeret e lavt, enda vi mener det ikke henger på greip at det blir sånn :( Og nån gang sprett det opp og blir høyt, som regel e det en logisk forklaring på de målingan til nu.

Vi e opptatt av klokkeslett, målinger, grafer, blodsukkerverdier, karbohydrater, måltider.....

Vi må også følge med at vi har utstyr nok - og huske å levere resept på apoteket når det begynn å bli fritt - og utstyret brukes fort opp!

Vi må alltid huske å ha følingmat i hus, og da må vi ha en del forskjellig å velge i, da Celine må ha litt valgmuligheter når ho treng noe å spise på natta.

Vi må huske å ta med nok utstyr og glukagon sprøyta når vi drar på langtur. Vi har hatt noen glemme episoder - og det ekke artig å oppdage at vi har for lite utstyr så vi ikke får  målt blodsukker når vi e langt hjemmefra. Og enda verre, glemme glukagon sprøyta! grøss...

Vi må huske å gi Levemir morgen og kveld til fast klokkeslett. Det e jo ikke alltid lett kan æ love, greit å huske klokkeslett når man e på jobb, men det å huske det når man e på besøk osv...ja det passer ikke alltid, og klokka går uten at man tenke på det. Men vi e vel stortsett ganske flinke :)

Vi må passe på frøkna hver natt, fordi ho får så lavt blodsukker hele døgnet - og blodsukkeret synker fort i løpet av noen få timer. Celine sover sæ gjennom det. Og e stortsett opplagt og klar for dagen kl 07.30 selv om mamma har vært våken masse på natta og passa på ho. Sånn e det bare....

Celine har fått diagnosen og det e ho som må leve med den resten av livet....Men det påvirker hele familien. Likavel e det ho som må stikkes x antall ganger i fingran for å måle, det e ho som må prøve å spise noenlunde riktig for å få jevn blodsukkerstigning, ho kan ikke bare skeie ut med masse godterier som andre...Ho e så flink den jenta våres,, spør om ho kan være så snill å få en liten pastill, og spør også "må æ ta insulin hvis æ skal spise det her" når det e noe ho har lyst på, eller andre har tilbudt ho. Ho forstår så masse om sykdommen allerede. Men ka gjør det med den lille kroppen? Det å ha lavt blodsukker stadig vekk....eller det at blodsukkeret svinger fra lavt til høyt også til lavt igjen...Det e det ho som kjenne på kroppen og ikke vi! Og ho klage nu ikke.

Men det å få en kronisk sykdom gjør vel at du føler du får mye fokus, og det gjør nok noe med en liten unge. Ho har forandra sæ. Merker jo at vi gjør litt mer for ho, og at ho utnytter det litt. Likevel ho e så snill en engel, og takler sykdommen så godt enda, vi har liksom ikke de store "krigan" for å få måle eller gi ho insulin - og det e æ veldig glad for!

Håper bare ho en dag kan si at ho "engang hadde diabetes" og at dem faktisk fann en kur for den sykdommen!!! Derfor læse æ på det som e av forskning, og æ har et ørlite håp om at det en dag faktisk går ann at ho kan leve som oss andre uten å passe på hele døgnet......Ja det e mitt største håp!!!!